Var du på Cementen i Stavanger kun dager før regjeringen stengte ned landet i mars 2020?

Da husker du kanskje Edvard Borneos konsert som en av de siste før konserter gikk til helvete. Jeg var der, uten å vite at dette kom til å bli den siste konserten på lang, lang tid. Jeg satt derfor kanskje ikke godt nok pris på det som var en strålende konsert. Men det gjør jeg nå. Edvard overbeviste med et stort musikalsk talent blanda med sans for både frivillig og ufrivillig komikk. Hecklers ble humoristisk håndtert, stemningen var svett, det var allsang – alt som gjør en ordentlig folkrock-konsert verdig. Da lyset gikk på og Borneo gikk av, forstod jeg at Edvard Borneo kommer til å bli et navn å regne med.

Ett snaut år senere har jeg Edvard på telefon fra hovedstaden. Han skal gi ut EP i nær fremtid, og er aktuell låten og musikkvideoen «Red black lines». Musikkvideoen har AX3 fått æren av å premiere (se lenger nede i saken). Låten representerer «en kamp» i følge Edvard, noe som definitivt det forrige året kan ses på som å ha vært for mange musikere, Edvard inkludert. For 2020 ble ikke året Edvard spilte på Roskilde. Ingen spilte på Roskilde.

«I’m here to share some of your trouble»

Man skal ikke prate lenge med Edvard før man skjønner at han besitter en dualitet han deler med mange kjente, pinte, kunstnere. Det er en gammel klisjé i musikkverden, men Edvard Borneo trenger musikken og kunsten for å leve. Samtidig gjør musikken også det vanskelig å eksistere til tider. Uforutsette hendelser preget ikke bare det globale verdenssamfunnet i 2020, men også innspillingsprosessen til hans kommende EP:

– Dagen før vi skulle i studio ble alt utstyret til produsenten vår stjålet, forteller Edvard. Frustrasjonen og forvirrelsen er lett å forstå – hele inspillingsplanen gikk ut vinduet, og han og bandet måtte legge nye planer. I tillegg knakk han gitarfingeren i en bisarr danseulykke som involverte Hans fra Tøfl:

– Det var en bommert. Fikk ikke spilt gitar på et halvt år.

Kombinasjonen av dette – pluss corona – kunne knekt enhver indie-artist. Men Edvard finner inspirasjon i motgangen, slikt blir det gode låter av.

– Spør du deg selv av og til hvorfor du gidder alt bryet musikerlivet fører med seg?

– Ja, ja. Men når jeg først spiller live eller er midt i en skrivesession demrer det fort for meg at det er dette jeg skal gjøre.

I følge Edvard går dette temaet igjen i «Red black lines»:

– Tvil og motstand tærer på en, og låten handler delvis om den konstante kampen for å få sin musikk ut der, for å bli hørt. Det å drive med musikk kan være ekstremsport til tider, sier Edvard.

Han kan ikke beskyldes for å skygge unna kampen om kunsten, da han produserer drøssevis med låtmateriale, samarbeider med artister som Solå og Artistlars. I tillegg maler han egen artwork.

Se den ferske musikkvideoen her:

«Teach me how to speak, without repeating written words»

Edvard er opprinnelig fra Stavanger, men musikken har nylig ført ham til Oslo, hvor han studerer musikk. Lidenskapen for musikken kan spores tilbake til 12-års-alderen. Rookien fremførte «Sweet child o’ mine» for en lite imponert moder Borneo.

– Dette orker jeg ikke å høre på, kom tilbake når du kan spille, sa hun.

Edvard ler når han iscenesetter dette tilfellet av tough love, men ser på det som startskuddet for å lage egne låter.

– Etter et par år begynte hun å like det, å oppfordre meg til å fortsette. Ikke spesielt rockete historie, men det var sånn det var.

Han begynte å lage egne låter, og ble mer og mer opptatt av å skrive.

Dylan traff Edvard hardt som tenåring. Han fikk en åpenbaring: Det ligger kraft i gode tekster:

– Dylan kunne synge om atomkrig og kjærlighet i samme sang. Eller «The joker and the thief» som diskuterer livet i «All along the watchtower». Jeg er fascinert over kunsten i å skrive noe ingen helt vet hva betyr, men alle har et forhold til. Å si noe abstrakt, men konkret på samme tid.

Edvard nevner også Joni Mitchell, Mac DeMarco, Paul Simon, The Beatles og Elliott Smith som inspirasjonskilder, spesielt sistnevnte når det kommer til tekst:

– Elliott Smith høres ut som han har skrevet sangene bakerst i kirka under en begravelse, sier han.

Ett av maleriene Edvard Borneo har malt. Fungerer også som cover til låten «Burn my sunday».

Én ting er å skrive tekster med abstrakte, impresjonistiske bilder, en annen ting er å skrive noe så konkret og nakent personlig. Edvards tekstunivers ligger mellom disse ytterpunktene. Noe man forstår om man hører på tekstene på hans 2019-utgivelse «Mind Made»:

– Laughing naked» er et eksempel på dette, forklarer Edvard, og sikter til låten hvis letthet og lekenhet kan minne om storheter som Paul McCartney og Paul Simon:

I would like to see you laughing naked cooking up some coffee while I kiss your heart

Would laugh if you find me when i’m happy

I would like to tell you how i’m doing

Living every evening and dying every day

I’m scared, that you soon will disapprove me and everything I do is disapproved already

– Låta handler om de tingene som gjør livet lett – kaffe og kjærlighet – men også om de tingene som gjør det vanskelig. Det er på samme tid den gladeste og tristeste låten jeg har skrevet.

Han trives i ytterpunktene, Edvard – mellom det svevende og det jordnære. En selvutnevnt melankolsk gladlaks.

– Dynamikk, sier Edvard. – Det er veldig viktig for meg, både i låtskriving og i livet.

Folk n’ roll

Han kaller sin musikk «Folk n’ roll».

En løs kategori, men musikken kan også beskrives som singer/songwriter eller indie-folk. Innen disse sjangrenes rammer kan det være vanskelig å skille seg ut, men Edvards filosofi er at en artists autentisitet kun skinner gjennom ved å jage sin egenart – å være del av en trend eller scene er ikke viktig:

– Ønsker man å passe inn i en etablert gruppe, ender man opp med å havne bakpå og løpe etter.

En konsekvens av denne mentaliteten er at hans musikk kan utvikle seg i de retningene hans kreativitet måtte ta. «Musikken må være det som inspirerer til å bygge den personaen en er som musiker.

– Er jeg inni en punkeperiode er det bare gøy å utforske hvordan Edvard Borneo er som punker. Jeg prøver bare å være i de «klærne» som er mest komfortable. Det kan godt være en dress, men andre ganger joggebukse.

Det er ennå uvisst når hans ep slippes, men det jobbes med en rogalandsturné i sommer. Edvard ser håpefullt frem mot turnéen, som egentlig skulle vært i 2020, men ble avlyst. Ting er ikke spikret, men hans artist-bror Oskar Nordbø blir gjerne med på noen konserter, og Edvard vil stille ut og selge sine malerier på konsertstedene. Selv om fremtiden som artist blir ekstra usikker på grunn av situasjonen vi befinner oss i, er Edvard klar på at det er artistlivet han vil leve:

– Det er her jeg hører hjemme sosialt, det er her jeg virkelig forstår meg på verden. Gjennom musikken. Jeg vil bare gi ut masse musikk, spille hele tiden og male masse bilder. Fortsette.

Foto forside: Sol Eriksen.  Foto header: Adrian Birkeland.