Tekst: Jan Frantzen / Pressefotos: Julia Granberg. Fra Oh K-Town.

Mennesker som betydde mye for Håvard Rem hadde dødd. Moren hans. Broren hans. Rolf Wesenlund. Leonard Cohen. Han satt igjen med mange sorgdikt som var knyttet til spesifikke datoer.

Da fikk han ideen om en lyrikkbok som var formet som en kalender. Med ett dikt for hver dag.

En almanakk.

Boka kom i oktober, og Oh-K-Town dro ut for å kjøpe den. Men Almanakk var ikke å finne verken i poesihylla eller blant nyhetene i bokhandelen. Den var godt gjemt. I kjelleren.

Er det ikke på tide du skriver en roman, Håvard, så du får en litt mer sentral plass i butikkene?

– Jo, fordi det er dikt var Almanakk ikke hyllevare i bokhandelen de første ukene. Da var det én ukes bestillingstid. Likevel ble førsteopplaget utsolgt, mye ved «klikk og hent» og hjemlevering. Så nå har bokhandlerne tatt den inn overalt, med én times bestillingstid. Og nytt opplag er bestilt.

Hvordan er veien frem til et godt dikt for din del?

– Det starter ofte med et bluss i nervesystemet. Noe fysisk. Da vet jeg at det kommer. Av og til blir diktet bare det jeg rekker å skrive akkurat der og da, andre ganger er det en idé jeg sitter med i mange dager. Prosessen kan sammenlignes litt med det å våkne etter en drøm som man ikke husker ordentlig. Det nytter ikke å sette seg ned og konsentrere seg om å huske den. Da blir den borte. Det beste er å gjøre noe helt annet, så kommer den av seg selv.

Vi vil jo gjerne se for oss poeten i et mørkt rom med rødvin eller whisky, fjernere og fjernere mens vakre setninger kommer drivende…?

– Sånn er det ikke, altså. Som kristiansanderen Henrik Wergeland skrev en gang – og han var kjent for å være en lystig kar: «Ett eneste glass vin ville ha drept all poetisk evne.» Ideen kommer som et bluss, og kan ikke planlegges. Utformingen er kaffearbeid på dagtid. Til nød kanskje en sommerdag på brygga med en pils.

BOKAKTUELL: Håvard Rem skriver blant annet om forelskelse, alderdom, svangerskap og terrorhendelser i sin nye bok.

Hva er den beste delen av å skrive et dikt?

– Du kan dele det opp i tre faser. Første fase er blusset, og siste fase er filingen. Detaljarbeidet. Midtfasen handler om å bestemme hvilken form diktet skal ha. I Almanakk er det stor variasjon av former – stev, rimdikt, blues, sonetter, blankvers – jeg er veldig glad for at jeg har lært meg alt dette håndverket. Det gir meg mange uttrykksformer å velge mellom. Og det preger den mellomste fasen.

Er det den mest givende delen? Å avgjøre diktets skjebne?

– Ja, det er nok det. For da kan jeg gå meg helt vill. Jeg har gjerne en tanke om at blusset skal bli den ene eller andre formen, men så dør det kanskje helt underveis fordi det kommer for langt unna den opprinnelige tanken. Det er en veldig spennende fase, for blusset – det er natur, det er fysisk, mens det å finne tekstens form er mer opp til meg.

Dette blusset, hva kan være foranledningen til det?

– Det kan være å våkne en søndag og se på nyhetene at Rolf Wesenlund er død. Eller å være i en annen verdensdel og komme ut i en millionby hvor jeg aldri har vært før. Jeg har reist mye de siste årene, og på de reisene har det blitt mange dikt. Noen av dem har for eksempel blitt til på Filippinene, hvor det er noen kontraster som skaper adrenalinet som skal til for å skrive. Det skjerper blikket. For det handler om å se ting. Litt som å møte en dame og bli betatt, fordi man ser mennesket.

FARSDAGSDIKT: Almanakk inneholder ett dikt for hver dag i året.

Du rundet 60 i fjor, og vi er jo primitive vesener som gjerne lar oss prege av runde bursdager. Hvordan opplever du 60-tallet?

– Jeg er et «Excel-menneske», så jeg har egentlig alltid sett for meg disse tallene. Jeg husker godt at da jeg var 20 så likte jeg veldig godt å være 20. Jeg hadde ikke noe bilde av meg selv som 40-åring, men jeg hadde et bilde av meg selv som 60-åring, og det var et godt bilde. Jeg så for meg at jeg satt i en ørelappstol i et rom med masse bøker, med en snadde – og skjegg. Det bildet likte jeg veldig godt.

Fordi du var poet, og ville eldes som en poet?

– Det kan du godt si. Da jeg var 20 holdt jeg på med min tredje samling, så jeg var nok bevisst på det. Jeg likte tanken på å bli 60, og jeg trives veldig godt som 60-åring. Mye av grunnen er at det for meg har vært nært knyttet til å bli bestefar. Det har vært veldig spennende.

Du tenker ikke mer på døden enn før?

– Jeg tror jeg hadde mer dødsbevissthet da jeg var i tjueåra. Da gikk det på en måte opp for meg at jeg er dødelig. Nå er det så selvfølgelig at jeg ikke tenker så mye på det, så lenge jeg ikke merker alderen helsemessig.

Du har tidligere fortalt at du tror på en gud, men ikke noe form for etterliv. Hvor kommer dette fra, egentlig?

– Jeg vokste jo opp, som de fleste i min generasjon, med å bli opplært i tanken om etterlivet. Det som snudde det veldig for min del var de årene jeg jobbet med det som ble Bibel 2011, hvor jeg var med som oversetter. Da fikk jeg bekreftet av forskere at i bunnen av Bibelen, i den opprinnelige jødedommen – som moderne jødedom, islam og kristendom har vokst ut av, så fantes det ikke et etterliv. Forestillingen om et liv etter døden utviklet seg sånn cirka rundt vår tidsregnings begynnelse. Da falt veldig mange brikker på plass for meg.

På hvilken måte?

– Jeg har et positivt syn på Gud som en skaperkraft, en enorm energi i verden. Ikke en åndelig, men en fysisk energi, som opprettholder alt. Livet i seg selv er bra, jeg liker livet, men det jeg ikke fikk til å stemme var at vi skulle leve videre når kroppen er borte. Derfor var det utrolig spennende for meg å finne det livssynet i den bibelske tradisjonen jeg hadde vokste opp med.

Dette minner meg om de samtalene jeg hadde med Leonard Cohen, som sa at hvis du skal gå inn i det hellige må du gå inn dørene i ditt eget hus. Og på en måte ble det sånn. Og så er det en del kristne som blir provosert av dette, fordi religiøsiteten handler mye om etterlivet for mange av dem.  Da sier jeg at «dette er jo blasfemi». For det de sier er at skaperverket Gud lagde ikke er bra nok, det er liksom terningkast tre. De vil ha et enda bedre skaperverk, et slags terningkast fem-skaperverk som de finner hinsides. Det er som å gi Gud fingeren.

Ser du på dette som en rasjonell tilnærming, eller er det  bare slik du ønsker at det skal være?

– Hehe, der kan du ha et poeng. Baudelaire sier jo at folk som ikke tror på helvete er folk som har en personlig interesse av at helvete ikke fins…

Men apropos Leonard Cohen, som du har gjendiktet og skrevet om ved en rekke anledninger, hvordan opplevde du at han gikk bort i 2016?

– Nei, det… Det var et svik, som jeg har slitt med å akseptere. Jeg har knapt hørt på de posthume utgivelsene, fordi jeg hatt vanskelig med å godta det. Det var mot spillets gang. Han var jo inne i en ny gullalder, både kunstnerisk og kommersielt.

Hvor mye Leonard Cohen er det i Almanakk?

– Det er bare ett dikt om ham, på dagen da han døde. Men indirekte er han der hele tiden. Han dekker hele viften med uttrykk som jeg prøver å jobbe med. Alt fra små muntlige stev, til sonetter og de vise-aktige versene på rim. Han er til stede i hele min måte å skrive på.

VIDEOINTERVJU: Rem i samtale med Oh-K-Town.

Du har jo skjøvet vekk noen poesipurister opp gjennom årene, ved å skrive på rim. Tror du de driver lenger unna eller kommer nærmere?

– De er kommet nærmere. Jeg har gitt ut bøker i bunden form i 43 år, og motviljen i de litterære miljøene har aldri vært mindre enn nå. Det skyldes blant annet at de yngre lyrikerne i dag har veldig lite motvilje mot rimdikt, fordi de har vokst opp med den formen gjennom sanglyrikk. Motstanden har også blitt mindre blant de eldre lyrikerne, fordi de ser at det modernistiske uttrykket er blitt for anorektisk. Poesien trenger det mer syngende og kommuniserende som ligger i bunden form.

Det har lenge vært snakk om at poesi bør kunne være mer tilgjengelig i vår tid, hvor alt gjerne skal gå fort. Har det egentlig blitt sånn?

– Til dels har det blitt sånn. Ellen Wisløff, Trygve Skaug og noen av de andre «Instagram-poetene» selger bøker i bøtter og spann. Det er et interessant fenomen, fordi det er 20 år siden jeg ga ut boken Tekstmeldinger, med korte dikt som kunne deles på SMS, og mitt syn den gangen var at et dikt er kompatibelt med enhver plattform. Det har vist seg å stemme.

Det er både minnedikt og terrordikt i den nye boken din, skriver du noen dommedagsdikt for tiden? Hvordan ser verden anno 2020 ut fra en poets ståsted?

– Førti av datoene i boka er knyttet til terrorangrep, så det gjør veldig inntrykk på meg. Etter drapet på Samuel Paty, den franske læreren som hadde vist Charlie Hebdo-forsider i klasserommet, skrev jeg en stor kommentar i Dag og tid, som elever på videregående skoler i Norge nå skal analysere. I diktform kan jeg iscenesette tankene og følelsene mine mer retorisk. Når vi snakker om bluss i nervesystemet, er det klart at det kommer ganske kraftige bluss av terrorangrep, og de interesserer meg på mange plan. Vi ser en polarisering overalt, men jeg er optimist. Jeg tror vi vil gjøre gode valg for å beskytte samfunnet vårt og verdiene våre. Det skjer ikke av seg selv, det krever at vi tør å ha tøffe debatter. Vanlige folk må få lufte sin bekymring uten at hylekoret roper rasist. Også worst case-scenariene må drøftes offentlig. Først da vil folk slappe av. Jeg er optimist fordi vi finner de samme konstellasjonene med mennesker på begge sider. Det vil skape en samtale. Hvis skillelinjene hadde gått kun etter alder, kjønn eller etnisitet, så hadde vi hatt et større problem.

La oss håpe du har rett. Kan vi avslutte med et dikt du setter høyt? Et slags favorittdikt?

– Det kan vi. Da velger jeg dette, av Rolf Jacobsen:

… hva vi enn gjør,
maskinene
flytter sulten bare to trapper opp,
nå sitter den i hjertet.