– Hva skiller deg fra de andre gutta som har bestefarsbukser, bart og en forkjærlighet for Mac DeMarco?

– Jeg har krøller også.

Mats Jøger (24) svarer kontant, og bemerker at barten er ny: Den kom i koronatiden og dukket ikke automatisk opp da han begynte å lage musikk med lave skuldre fra soverommet. 

Under artistnavnet Goofy Geese slapp han sin tredje singel for litt siden, og dette er faktisk hans aller første intervju. På grunn av koronaen ble det dog over telefon, men likevel. 

– Så, nå kan du si hva du vil til folket. 

– Jeg skulle hatt et eller annet sykt bra quote nå … Størst av alt er kjærligheten. 

– Det var ikke veldig bra, synes jeg.

– Er ikke så god på markedsføring. Jeg tenker sånn at hvis musikken er god så hører folk på den uansett. Det håper jeg stemmer. 

– Men du er signet til Jansen da, det hjelper?

– Ja, veldig og jeg var veldig heldig. Jeg ga ut den første låten alene, de synes det var kult og jeg ble signert. 

Ullen

Plateselskapet Jansen beskriver musikken hans som ullen pop.

Jeg beskriver musikken og atmosfæren som en forelsket mann med ei pils i den ene hånden og en jazzsigarett i den andre på en strand i California. Kroppen er kanskje ikke trent, men den er slank. Han trives i sola, men huden blir sjeldent brun. Mannen har ofc bart å digger Still Woozy og muligens Beach Boys. Mannen er en livsnyter som hater stress og pleier å si «hang loose» ofte.

Slik vil  jeg beskrive musikken til Goofy Geese. Kanskje det er essensen av ullen pop? Hva vet vi. 

Baby daddy

Jøger gjør alt selv. Spiller inn, skriver, komponerer, spiller gitar, keyboards og bass og synger i tillegg. Oslo-mannen er bosatt i Bergen og blir (eller er?) snart pappa. 

–  «Puppy Blue»handler om kjærligheten – kjæresten min. Kjæresten elsker valmuer. Derfor sier jeg at hun er en valmue på en slette av ugress. 

– Hva vil du lytterne skal sitte igjen med etter å ha hørt låten?

– Jeg vil at de skal tenke; shit det var fet låt. Eller, jeg har ingen ønsker om at folk skal sitte igjen med noe egentlig, hva de vil. Det er sang om kjærligheten på en enkel måte. 

Lave skuldre

For det er en enkelhet over låtene til Jøger. Man tenker ikke så mye. Puster rolig og lurer på når varmegradene skal komme. Dette er meningen, forklarer Jøger. Han stresser aldri. Låtene blir til etter noen pils med kompiser. De har aldri noen plan, men leker seg rundt med melodier og tekst. 

– Lave skuldre?

– Lave skuldre. Jeg liker lave skuldre. 

– Hvorfor lave skuldre i musikken?

– Jeg liker å høre på musikk og slappe av. Det falt naturlig for meg – jeg vet ikke om jeg noen gang girer meg opp. Som pianist og keyboardist (Jøger har spilt i flere band) har jeg alltid ønsket å kunne spille roligere musikk. Metallica er ikke like kult for meg som for en gitarist.

– Er det lettere å lage musikk med lave skuldre enn å lage for eksempel metal?

– Kvaliteten ligger i detaljer og energien. Du skal ha energi – uansett hvilken sjanger. Ah, jeg finner ikke ordene, men du skjønner. Jeg tror verken det er enklere eller vanskeligere – bare forskjellig. 

Jøger nærmer seg ferdig med sitt første intervju. Han har kommet inn på drømmestudiet (musikkterapeut), skal snart forme et menneske i sitt bilde og har sluppet låter som både plateselskap og folk faktisk gidder å høre på. Ikke verst for en 24-åring som debuterte som soloartist i helvetesåret 2020. Hva som kommer vet ingen, men Mats Jøger er fornøyd så lenge han kan fortsette å ha musikk i livet. 

– Målet er å ha det fint. Og være en bra pappa. Å lage fin musikk kommer i tillegg.