Notat på telefonen, kl. 02.10, fredag: Robyns banger «Dancing on my own» har alltid en vond timing. Som når du sitter alene på det som pleide å være stampuben, og føler deg, åpenbart, alene i verden. Fordi siste buss har gått. Fordi du er blakk. Fordi din klippe er cirka 350 kilometer unna. Fordi mor ikke tar telefonen. Fordi du har brent alle broer i sentrum – og til og med noen på Lund. Fordi du har drukket opp alle taxipenger. Fordi fuckings Sørveiv. Men fy faen, Sørveiv er en tripp verdt å tryne seg gjennom. 

– Du prøver så godt du kan. Eller, du gjør jo ikke det; du prøver så godt du vil, sier Per, og spanderer ei øl til. 

Det er sjeldent jeg er enig med Per, fordi jeg mistenker at alt han sier, sier han for å provosere. Dog, denne gangen tror jeg at han mener det han proklamerer, og jeg sier meg enig. Jeg tror faktisk jeg aldri har hørt noe så sant før – og det faktumet gjør meg litt deppa. 

Det sippes av ølla inne på den tidligere stampuben. En av de få barene igjen i Kristiansand der man kan sitte rundt baren. Kjente ansikter kommer og går. Jeg har nettopp overlevd del 1 av fredagen på Sørveiv og er på øl nummer fire. Konferansen, den mer høytidelige delen av bransjekaoset er håndtert, konserter neste. 

2019

Sørveiv 2019 endte i samlivsbrudd, lovbrudd og prinsippbrudd. Jeg endte opp med å skrive et dagbokinnlegg forkledd som en guide om hvordan håndtere et bransjetreff med fyllenerver og zero agenda. Når teksten var sendt av gårde til daværende redaktør sa jeg til meg selv: Aldri igjen bransjetreff. Aldri igjen skal jeg miste siste buss. Aldri igjen nachspiel. 

Så ble jeg redaktøren. Tiden leger all fylleangst og jeg tenkte at Sørveiv ikke var så ille – nå som vi var to. Jeg tenkte at vi måtte spre ordet om eget nettsted, finne ny musikk og produsere interessant innhold. Noe vi for så vidt gjorde, det ble bare mer følelser enn forventet. 

Fra fjorårets begivenhet lærte jeg følgende: 

  • Planlegg bransjetreffet
  • Ikke vær sen
  • Vis tryne – både dag og natt
  • Vær ego hvis du må (føler for det)
  • Hold deg til flokken
  • Si ja til alt gratis (forbeholder kildekritikk)
  • Hvis du er band/artist – ikke ha et bandnavn folk synes er piss
  • Ikke snakk dritt om band/artister som opptrer, eller med tilknytning, til bransjetreffet

Nå får vi se om jeg practiced what I preached i år (spoiler: Det gjorde jeg til dels ikke).

Fredag

Ett år har gått siden jeg sist navigerte meg gjennom Caledonien Hall’s korridorer. Med unntak av en global pandemi, er ingenting særlig forandret: Jentedassen er ennå en labyrint, trappene er for bratte og karaktergalleriet av snille, og noen mindre snille, ansikter er der. Alle jeg har savnet er også til stede i år, men jeg får jo ikke lov til å klemme noen av de. Hvis jeg snakker med dem for lenge får jeg voksen-kjeft og beskjed om at jeg må sette meg i et hjørne.

Bransjetreff har i løpet av 2020 gått fra å være et nettverkshelvete til å bli stollek for voksne med visittkort. 

!Bangbang Watergun! Foto: Håvard Storsæter

På grunn av en mistenkelig hoste var jeg nok en gang uten backup: Klippen og co-redaktøren hadde blitt hjemme. Heldigvis fant jeg Stavangermannen igjen og opprettet fort en Stavangerbasert kohort (årets nyord). 

Noen utdrag fra samtaler

Man finner også alle ansiktene man er helt sikker på at man har møtt før, men som man ikke husker verken navnet på, eller deres plass i verden. De knappe pausene mellom konsertene brukes til å lappe sammen disse ansiktene:

– Ja, vi har møttes før, ikke sant?

– Ja, du er onkelbarnet til Janki, ikke sant? 

– Nei, jeg er Stella, journalist og bartender sist jeg sjekket. Janki har ligget med mi søster en god stund nå, så jeg tror han er svogeren min. Du heter Ola (han heter ikke Ola egentlig) hvis jeg husker riktig? 

– Ja. 

Eller:

– Ja, vi har møttes før, ikke sant?

– Ja, eller jeg vet ikke.

– Stella heter jeg. Jeg tror jeg så deg spille på Måkeskrik. Du spiller gitar?

– Bass.

– Ja, så klart. I Karma … Kaaa … Rmaa: Police? Nei, vent. Karmaaaa …

– Altså.

– Nei, la meg. Karma … Ok, gir meg.

– Cheap Karma. 

– Og !BangBang Watergun! 

– Ja, stemmer! 

– Ja, kult. Så dere spille her nå. Jævlig fett. Fieh møter Pom Poko liksom (sniker inn en liten anmeldelse her). Og du bare groover noe jævlig på scenen. 

– Jo, takk. 

Drongo. Foto: Nico Hagen

Eller: 

– Hei! 

– Hei!

– Shit, hva var navnet ditt igjen? Beklager.

– Kari (hun heter ikke Kari egentlig). Og du er eksen til Pelle (dere skjønner greia nå)?

– Nei. Jeg er Stella, journalist og bartender – sist jeg sjekket. Pelle og jeg hadde en kort relasjon noen år tilbake. Han har ingenting med min identitet å gjøre – takk. 

Sylteagurk og litt lard 

Med unntak av identitets-forvirringen gikk stollekene fint. Visittkort ble delt ut og konsertene var en lykkelig overraskelse.

Det skal nevnes at jeg unngikk de konsertene med band som hadde navn som stinket piss. Jeg beklager, men jeg er full av fordommer. Noen falt også mellom fingrene mine som følge av halvfulle øl, samtaler om foto-filosofi og dårlig planlegging. 

Jeg fikk med meg følgende: 

  • Drongo: Funky, ekstrem dansbar og rar blanding av ørkenfunk og tysk elektronika fra før det ble elektronika. Anbefaler. Det ryktes at noen i dette bandet har skrevet en låt basert på trynet mitt, just sayin. Det gjør meg veldig glad. Jeg håper inderlig det er sant. 
  • !Bangbang Watergun!: Anbefales – allerede dekket i avsnittet over. 
  • Car.pool: Ikke like rått innspilt, men er et helt sykt underholdende liveband. Vi fikk lov til å stå å danse, det var bra. Jeg spår lys fremtid og kjøper billett til neste gig. 
  • Haugst: King Krule (eller kanskje Frank Ocean) møter James Blake med angst inne på en underground house-bar? Jeg aner ikke. Her skjedde det mye, men alt var fett. 
  • Caterina Eliza: For en stemme. Rå pop-soul som man får gåsehud av. Jeg tror jeg grein litt. Fylleangsten var heftig lørdag kveld.
  • Marie Sahba: Helt ok elektronisk-pop. 
  • Jango: Mini-Arif/Dårlig Vane på god vei.
  • Castaway Hounds: Må jobbes med. Kule riff though. 
  • Elpis: Kvinnelig Tom Waits, men please ta hendene ut av lomma. 
  • J00: Veldig kult, dog litt dårlig lyd. J00 kaller sjangeren sin for 3D-pop, det er jeg for gammel til å synes er kult. Dog, veldig interessant: En blanding av London Grammar og Robyn – med hint av noe enda mer indie. 

Elpis. Foto: Petter Sandell

Ennå fredag

Etter konserten med Car.pool mistet jeg siste buss fordi jeg diskuterte fotografiets betydning under koronapandemien med min gamle lærer. 

Var det verdt gåturen til Lund, med trillekofferten på slep? Var det verdt å måtte vekke opp min gamle far? 

Nja. 

Jeg fikk dog erstattet én av de brente broene med en hengebro av slitent tau. Jeg antar det var verdt det. 

Lørdag

På lørdag rakk jeg siste buss hjem. Ikke fordi jeg prøvde så godt jeg ville, men fordi jeg ikke hadde råd til mer øl. 

De resterende timene av lørdagen ble brukt sammen med Janki der vi diskuterte band som har jævlige navn og ubrukelige sjangere. Dette er et problem jeg mener burde løses: Hva faen betyr 3D-pop? 

Søndag morgen husker jeg lite av, men jeg reparerte enda en brent bro. Denne gangen ble den gjenoppbygget av store mengder felles angst og rødvin. Bartenderen kjørte meg hjem. Om dette var medynk eller om han faktisk likte mitt berusende selskap vet jeg ingenting om. 

sørveiv ax3

Lørdag kveld. Caledonien Hall. Stavanger-kohorten.

2021

Da jeg mandag kveld kom hjem priste jeg meg lykkelig for min Stavangerkohort, som hadde stått ved min side (én meters avstand ofc) gjennom gode konserter og kleine relasjoner. Jeg var takknemlig for sofaene jeg hadde fått sove på og for at NKS hadde prestert å gi ut gratis øl. Jeg sammenlignet også med fjoråret: Ingen samlivsbrudd. Ingen moralske sammenbrudd heller. Jeg hadde fornærmet et par stykker, men langt fra så mange som forventet. Jeg hadde kanskje ikke lært noe nytt om musikkbransjen, men denne gangen kan jeg faktisk si at jeg har bygget litt karakter. 

Angst er ennå et stikkord, men jeg sier ikke aldri igjen bransjetreff.

Noen lærdommer å ta med seg videre er: 

  • Sørveiv, for en kristiansander, er et clusterfuck av relasjoner, men det er verdt det 
  • Du drar ikke på bransjetreff for å danne nettverk – heller for å reparere dem, eller ødelegge dem enda mer. Opptil enhver. 
  • Ikke vær avhengig av cash i 2020 – da får du ikke kjøpt øl
  • Ikke ha et piss bandnavn
  • Det er ok å si hva du mener om et band
  • Det er ikke ok å ikke takle konstruktiv kritikk