En lockdown-historie fra Harald Harestad: 32 år, spiller i Kåte Klør og programleder i podkasten Load In.

Sjeldent har jeg følt meg sveket i livet. Foruten et par tilfeller av utroskap, sladring, mobbing, glemte avtaler og den famøse «Sparer du litt pizza til meg? Blir sen fra jobb!»-episoden i 2013 (du vet hvem du er, din syke, syke jævel) har de homo sapiens rundt meg siden fødsel til og med dags dato vært til å stole på. Det har vært en vital plattform for gode relasjoner i en stadig mer voksen alder mens vi alle fyker avsted inn i den evige natten, a.k.a universet, på et lite, blått støvkorn kalt Jorden.

Foruten et par tilfeller av utroskap, sladring, mobbing, glemte avtaler og den famøse «sparer du litt pizza til meg.. Blir sen fra jobb»-episoden i 2013 (du vet hvem du er, din syke, syke jævel), har jeg sjeldent følt meg sveket i livet: Menneskene rundt meg har vært til å stole på.

Det kom derfor som et aldri så lite sjokk, rundt påsken tidligere i år, da jeg fant ut at mine medborgere drakk alkohol hjemme under lockdown. Dere skjønner, jeg – en naiv og drømmende, på grensen til umoden, 32 år gammel mann – hadde siden 12. mars gjort yoga, lært å bake, lært meg spansk, begynt å skrive dagbok – og plate, mens jeg på sosiale medier hev meg på «Stå på!»-kampanjen som alle andre. Jeg klappet for sykepleiere (hva med høyere lønn i samme slengen, eller?), ringte og sendte meldinger til kollegaer, venner og familie for å passe på at de greide seg fint. Jeg handla for naboen i karantene og jeg så minimalt på TV for å ikke øke sjansen for spiraldepresjon.

Pust inn for faen

Jeg var en damn good boy, ok? OK?

Jeg stod opp tidlig hver dag, dusjet og pusset tennene. Hver dag la jeg på en brikke til på det store puslespillet som jeg tilslutt innså var løgnen “lockdown-livet”: Hver eneste person jeg snakket med hadde «det fint tross alt» eller sa at «det kunne vært mye verre» og «faktisk, så har denne pausen vært helt glimrende!».

Kanskje ikke så rar respons i den aller første tiden etter nedstengingen. Vi visste lite om alt og det eneste våpenet man hadde var et «dypt pust inn, hold, og ut gjennom munnen, sånn ja, en gang til dere.» Men når det så fortsatte etter de første ukene, så begynte jeg å lure.

Er det bare meg?

Påsken kom med godvær. Kurt Vile var på anlegget, men selv hvor det digg det var å sole seg på balkongen halv to på en tirsdags ettermiddag, så lusket det en uggen følelse i brystet. Jeg stod fremdeles opp hver dag i syv-åtte tiden, gjorde min tyve slæsj tredve minutter yoga, tok en dusj og spiste frokost.

Igjen, jeg var en damn good boy.

Harald Harestad.

Hvem løy?

Men, helt ærlig, så hadde jeg ikke særlig lyst.

Jeg måtte, men jeg ville ikke. Jeg slet med å lukke øyene og la solen jobbe med en overkropp like dvask og hvit som dekket på et cruiseskip. Fysisk var jeg ikke sliten, så hvorfor hvile? Det fantes ikke en downward dog i verden som føltes like bra som å fly over scenegulvet på Checkpoint Charlie, Folken, Tou eller ja, Rockefeller. Jeg svetta, men ikke slik jeg ville svette. Det føltes.. Feil.

Jeg fortsatte å snakke med folk jeg bryr meg meget om. Jeg fortsatte med podcasten min, hvor jeg snakket med kule folk og inspirerende mennesker, men etterhvert måtte jeg innrømme ovenfor meg selv at det er sykt vanskelig å si:

– Jeg har det ikke helt ok. Faktisk.

Men, likevel var det sant.

Jeg begynte å tenke at jeg nå følte på det som andre følte på. At det var vanskelig å innrømme at dette sugde maks, men etterhvert la jeg merke til at de jeg snakket med virket så avslappet … Så rolige.

Hvem var det som løy? Jeg? Dem?

Jeg nevnte dette fenomenet for en kompis og han åpnet øyene mine så til de grader:

– Klart folk koser seg hjemme. Alle drikker jo bare.
– Haha, tror du det?
– Dude, har du ikke vært på polet i det siste?
– Erm, nei…?

– Hahahaha, du burde sjekke det ut.

– Serr? Drikker du mer en vanlig?»

– Ja, nå har jeg jo fri! Det er jo kjempedigg! Kjøpte 4 liter gin dagen alt stengte ned.

– What??»
– Seff! Drikker ikke du?»

– Nei…tenkte det ikke var helt innafor.

– Why?

– Vet ikke! Trodde kanskje det var en sånn norsk dugnadsgreie. Edru inn i frelse og alt det…
– Lol! Tror kanskje du er den eneste som jeg vet som ikke drikker.
– MOTHERFU**ER!

Ildrød og flau løp jeg ned til nærmeste pol og kompisen min hadde så rett, så inderlig rett. Køen stod langt som et vondt år (2020!) og ut av polet kom alle samfunnslag; smilende og med klirrende poser. Praten satt løst, hei og hallo ble utvekslet over en lav sko.

-Ja nå e det helg ja!»
– Haha, ja det kan du sei!

– Kjekt å se deg, ta vare!

– Du og!

Plutselig var jeg en person som opplevde FOMO, noe jeg aldri har hatt et problem med før, men nå følte jeg dens fulle kraft. Disse folka håndterte korona-indusert angst med godt humør, humor i motgang og en god gammeldags drink.

For en idé! For en fest!

Mezcal

Etter en time (!) i kø slapp jeg inn i lokalet og med en rolig, men bestemt gange gikk jeg mot nirvana. Én flaske mezcal rikere gikk turen hjem og kveldens objektiv var klinkende klart:

Du skal ha det jævlig gøy! Dans som om ingen ser på!

Noe av det jeg, og millioner av folk verden over, savner mest er livekonserter uten stoler og uten bordservering – med kø i baren og på dass. Med moshpits.  Med klemming og highfives. Med svette og cashbetaling!

Jeg lagde meg selv en egenkomponert drink: Mezcal, Schweppes mint&lime og en stor appelsinskive over drøyt med is. Den har ikke noe navn, men den er jævlig god.

Etter to, tre, kanskje fire drinker fikk jeg nok av nostalgi. Jeg ville på festival!

Shcizofren festival

Jeg dro opp YouTube på TV´en, laptopen og mobilen: Tre skjermer ble til tre scener. Laptopen, den mellomstore scenen, ble satt på kjøkkenet. Der så jeg et liveset med Phoebe Bridgers fra 2018. Etter et kjapt dobesøk og en ny runde i baren, aka kjøkkenbenken, stakk jeg innom den minste scenen (mobilen) for de helt ferske, up&coming bandene: The Paranoyds og The Coathangers leverte som tusan og nå var jeg klar for én av to headlinere: Queens of the Stone Age. De spilte på den aller største scenen av dem alle; TV´en. Jeg skrudde av lyset, sang med, dansa (!) og koste vettet av meg – og ja, jeg begynte å bli full.

Etter QOTSA måtte jeg ha mat. En chiligryte og en mugge vann ble konsumert på balkongen. Noen kompiser ville ha kontakt på Skype, men de måtte pent vente. IGGY POP gikk snart på storscenen – forresten, du vet du har vunnet rockelivet når du kan åpne settet ditt med «Lust For Life» og så gå rett inn i «I Wanna Be Your Dog».

– Verden kan bli jævlig stille

Etter dette ble det en aldri så liten rave. Det er ikke så mye å rapportere om der fordi jeg ble veldig full. Jeg så også Muse fra Glastonbury 2010 inni der, men ja – uvesentlig.

Tilbake til nåtid. Vi møter høsten og går mot vinter. Denne utblåsningen, min rare festival, har blitt en slags merkedag. Det var da jeg klarte å innrømme for meg selv at jeg tok lockdownen og alt skiten med koronaen tyngre enn det jeg trodde.

Jeg bor alene, og verden kan bli jævlig stille noen ganger.

Selv om smittetallene stiger og elendigheten fortsetter, har jeg det bedre nå. Jeg er tilbake i jobb etter permisjon, delvis i hvertfall, albumet er straks ferdig innspilt og jeg kommer meg på trening når jeg føler for det.

Jeg føler jeg tørr å være mer ærlig med meg selv om hvordan jeg har det og det er det viktigste.  Det fører igjen til at jeg er mer ærlig med andre om hvordan jeg har det – hvis de spør. Alt takket være YouTube og en weird-ass kveld alene med god musikk.

Så takk til de som tørr å si ifra når ting suger. Til de som hjelper ringer kompisene sine og sier: Kom på middag.

Hold hodet hevet. Sørg for at du gjør noe gøy. Sørg for å svette hver dag og spill rockemusikk jævlig høyt!