Det finnes ennå øvingslokaler i Stavanger der pønken spilles som vi skulle vært i 1977. Øvingslokaler der ølbokser og snusbokser tårner seg opp mellom Marshall-forsterkere og trommesett, der plakater av halvnakne damer er veggpryd og der fire menn i begynnelsen av 20-åra tilbringer mesteparten av sin fritid – heldigvis. 

Kornelius har gitaren på fanget og ølposen mellom beina.

 – Altså, jeg har jo laget en hel låt. Jeg kan vise den, men da må jeg jo synge.

Bandmedlemmene nikker; kjør på. 

– Nei, vet du hva, jeg bare spiller, så tar vi det derfra. 

Vi sitter i en slitt sofa og absorberer pønken i Dead Junkie Fevers øvingslokale på Concord i Sandvigå. Gitarist Kornelius viser frem sine splitter nye riff, bandet nikker i takt, anerkjennende. Sondre, trommis, halter mot ølposen (han skadet foten under et nattlig fall ned en trapp). Ett hull i posen har sørget for at væske har sunket inn i det som en gang var et flott persisk teppe. 

– Se her ja, det er akkurat dette vi ikke vil ha. Vi må vaske her, sier Sondre og drar en ny pils ut av posen, før han halter tilbake og plasserer den vonde foten på basstrommen.

Vokalist Martin Sørmarken Håland

I pønkens vugge

Opprinnelsen til Dead Junkie Fever kan spores til Sola Flyplass i 2019, der Sondre tilfeldigvis traff sin fremtidige vokal-makker Martin. Rockehimmelens stjerner var oppstilt slik at begge skulle på flytur til pønkens vugge:

– Vi møttes igjen på en pub i Notting Hill, så bandet starta faktisk i London. Det er det ikke mange som kan si! Eller – mange kan faktisk si det, men ikke band herfra, forklarer Martin. 

Nachspielet fortsatte på et hotell like utenfor Hyde Park, et faktum som ikke går upåaktet hen hos Martin, en mann som kan sin rock-folklore: 

– Historiske ting har skjedd i Hyde Park – i tillegg til at det var der Dead Junkie Fever oppsto. King Crimson varmet opp for Stones der i ’69 blant annet. 

Mange pønkband kan pønk – og kun pønk. Denne, for de fleste obskure, referansen til King Crimson plasserer derfor bandet utenfor den snevre sjangerboksen mange pønkband befinner seg i. 

Dead Junkie Fever

Martin Sørmarken Håland og Kornelius Særheim Orre.

Roy Orbison fra Bryne

Gjengen tar tydeligvis inspirasjon fra rockens brede lag: 

– Det var på ’60- og ’70-tallet musikere hadde peiling, sier Martin og gestikulerer med armer som avslører en Napalm Death-tatovering her og en Cramps-tatovering der:

– The Clash for eksempel: Der gikk reggaen og pønken hånd i hånd. Men om du stripper ned de låtene til kassegitar, er det gode låter i bånn. 

Dead Junkie Fever liker denne approachen: 

– Hør på singelen vår «I lied». Den låten er basert på akkordprogresjonen til noe som minner om en Roy Orbison-ballade fra 60-tallet, før den blir avløst av en kjapp hardcore-del, sier Martin.

Grepet av ånden finner Kornelius frem sin splitter nye Eastwood Airline, en gitar som passende nok minner om en ’60-talls Cadillac, og spiller låtens gitarriff – en ballade-akkordprogresjon i valsetakt. Som reklamert gir den assosiasjoner til Roy Orbison, hvis Roy var pønker fra Bryne.

Med denne musikalske innstillingen vil Dead Junkie Fever skille seg fra andre hardtslående band, skape musikk som løsriver seg fra sjanger, ikke følge gitte rocke-normer – men fortsatt ha pønk-attituden intakt. 

Martin, engasjert på grensa til irritert, forklarer bandets etos: 

– For meg er pønk og hardcore noe skittent; en sint gjeng med et råttent lydbilde. Mange skal gjøre hardcore om til noe majestetisk og velprodusert, alt for strigla. Og så skal alt nå om dagen være enten så poppete eller enormt fuzza. 

– Enten er det mørkt som faen, høyt og masse fuzz, eller veldig poppete. Vi har et sterkt hat mot drømmepoppen, sier Sondre, som er enig med bandkollegaen. 

 Jeg liker jo drømmepop, skyter Martin kjapt inn. 

Trommis Sondre Kvarekvål Thorsen.

Fra Weedeater til John Mayer

Nå er namedropping av band – alle musikeres favoritt vorspiel-aktivitet – i full sving, og i løpet av de neste ølene lovprises alt fra filmmusikk à la Ennio Morricone og Wendy Carlos til verdens seigeste stonermetall, Weedeater, Sleep og Om. Vi er også innom Jefferson Airplane, Deep Purple, Joe Cocker, ja til og med noe så drøyt som John Mayer. Slik fortsetter vi til vi har nerda oss tilbake til 1962 og skåler over his Bobness. 

Sondre tar brått ordet og lener seg over krykken sin for å understreke sitt poeng: 

– Bob Dylan! Han er jo en av de første ekte pønkerne. Han kan ikke synge, ser ut som et troll, men han har stage-presence. Det er alt en pønker trenger!

Ethvert pønkband verdig sitt virke har en trang til å provosere, samt en hang til selv å bli provosert av samfunnets status quo. Dead Junkie Fever, som tross alt har et bandnavn inspirert av erke-provokatør G.G. Allin og hans band the Murder Junkies er intet unntak. 

– Hva som provoserer oss? Jeg vet ikke, det er vel et evig hat mot sosse-kulturen, sier Martin.

 – Det er noe med den der glatte, selvbruna looken … For oss handler det om å gå imot strømmen, ikke gjøre det alle andre gjør. 

Men i motsetning til vonde gamle G.G. Allin kanaliserer enn så lenge Dead Junkie Fever sine opprørske tendenser via musikken, noe som kanskje er like greit.

– Vi skulle ønske vi kunne brenne kirker, men det blir litt for drøyt til og med for oss, sier Sondre og ler. 

«Soundtracket til apokalypsen»

Pønken eksploderte i London for 43 år siden, i en tid en tid der mange argumentere for at verden var i ferd med å gå rett vest. Mange ser også undergangen i horisonten i dag. Derfor er det betryggende å vite at et friskt pønk-pust (med dunst av Tou) vrenger både lyd og sjel i kamp mot sosse-kultur, drømmepop og pandemi. 

– Vi har ingen problemer med å lage lydsporet til apokalypsen, proklamerer Kornelius. 

– Vi har ingen planer om å gi oss, sier Martin.

– Det beste er å bare kjøre på. 

Hvis du liker The Stooges bedre enn drømmepop – og savner alt skittent, spiller (trolig, #korona) Dead Junkie Fever på Brix Brygghus på Bryne 14. november.