I 2025 fyller Kunsthall Stavanger 100 år, men har tjuvstartet feiringen allerede nå. 

Som en opptrapping til jubileet kommer en rekke utstillinger som på ulikt vis tar for seg byggets og stiftelsens historie. Først ut er Marte Eknæs og utstillingen “Air Conditions”, en utstilling som tar for seg blant annet kunsthallens ventilasjonssystem. 

Det er kurator Kristina Ketola Bore som har ansvaret for utstillingene som skal prege de neste årene. Når hun åpner dørene til kunsthallen er monteringen av Eknæs sine verker nesten ferdig – det samme gjelder oppussingen av 100-åringen. Bygget har lenge trengt ekstra kjærlighet og har endelig fått litt. 

Ett av verkene til Marte Eknæs. Foto: Stella Marie Brevik.

I det ene galleriet har en ekstra ventilasjonsslange blitt koblet til ventilasjonssystemet. Slangen kranser seg rundt en pidestal mens enden hviler på toppen. Den vibrerer sakte og jevnt etterhvert som luften farer gjennom. 

– Det er nok en måte å vise at bygget puster, sier Bore om Eknæs sitt verk. – Vi får også et innblikk i en del av bygget vi ikke vanligvis tenker over. 

I en annen del av hallen står det en flatskjerm, hjulpet av tre svære høyttalere. På skjermen ser man forskjellige vesker, som minner om oljesøl, bli absorbert av en kjemisk sokk. Gjennom høyttalerne hører man noe støyete elektronisk musikk. Lydbildet er laget av musikeren Powell og videoen er laget av Eknæs i samarbeid med filmskaperen Michael Amstad.

Kunsten har blitt viktigere i musikken

– Hva tilfører musikk til kunsten? 

– Jeg føler det er vanskelig å skille de to, sier Bore.

– Akkurat nå har vi tre videoverk her, som enten er laget av kunstnere med bakgrunn i musikk, eller i samarbeid med musikere. Samtidig føler jeg at det visuelle i musikken er viktigere enn noen gang. Flere og flere artister gir ut visuelle konseptalbum for eksempel. Jeg tror alle kunstformer lærer av hverandre. Musikere er også kjente for å harselere med kunsten.

Gjennom årene har det vært mange konserter ved kunsthallen. I kjelleren ligger nok en av Stavangers beste konsertscener. Bore kaller rommet for Blackboxen -et mørkt kjellerrom med ekstremt gode lydforhold. 

Kristina Ketola Bore og fisker. 

– Jeg tror den beste konserten her, som jeg har vært på, må være Lindstrøms konsert i 2019. Da la han ut på en mini-turne med den nye platen og vi var én av få han valgte å spille hos. 

Hans-Peter Lindstrøm er kjent for å ha vært med på å forankre “space disco” her til lands, og ga i 2019 ut det kritikerroste albumet “On A Clear Day I Can See You Forever”. 

– En opplevelse var det også da Toxic Waste Face, en performancegruppe, hadde forestilling her i drag – med hard-metal som lydspor, sier Bore. 

– Er det en spesiell sjangeren som egner seg bedre til utstillinger enn andre? 

– Nei, det er ikke noe fasit. Da vi åpnet “Me, myself and I” av Jonathan Baldock, spilte vi så klart Beyonces ““Me, myself and I” – det var kjempegøy og føltes veldig passende. 

 

Hvor er metal-folka fra Klepp?

Det har altså ikke manglet på musikkopplevelser i kunstbygget. Likevel er det mange konsertergåere som kan finne på å rynke på nesen når samtidskunst blir nevnt. 

– Hvorfor?

– Alle har jo et forhold til musikk, det gjelder nødvendigvis ikke for samtidskunsten. Kanskje liker de kunst, men ikke nødvendigvis samtidskunst, kanskje de ikke opplever at de får tilgang til det. Den er ikke alltid lett å få tak på. Samtidskunsten refererer jo også noen ganger til seg selv, sier Bore, og fortsetter:

– På lik linje som musikere ofte refererer til annen musikk. I de tilfellene må en være veldig interessert for å ta noen av referansene, både i samtidskunsten og i musikken. Som institusjon er det vårt ansvar er å lage plass for at kunstnere ta opp vanskelige tema og i mange tilfeller handler verkene ofte mer om intensjonen enn formen. Det er ikke for alle, men det er helt i orden. Vi er her for dem som vil komme hit å se og vi forsøker gjøre samtidskunsten så tilgjengelige som mulig, men vi presser det ikke på noen.

Avsnitt av et av verkene i «Air Conditions». Foto: Stella Marie Brevik.

Bore ser mange likhetstrekk mellom kunsten og musikken generelt. På spørsmålet om hvordan samtidskunst burde oppfattes, svarer hun at det skal være åpent. Åpent for subjektiv tolkning. Det kan provosere, samtidig som det kan være morsomt og rørende. Det finnes ingen klare sannheter her. Noe som minner mye om det man finner i musikken. 

Så hvorfor er ikke Kunsthall Stavanger stappfull av metalheads fra Klepp? 

Kanskje det er referansene som flyr over hodet på de som ikke har gjort et dypdykk inn i samtidskunsten, eller kanskje det er fordi folk ser for seg fiffen når de hører ordet kunsthall? Spørsmålet må jeg la stå uten et konkret svar. 

Kunsten VS. infrastruktur

La oss ta  for oss et konkret eksempel på samtidskunst, nemlig Marte Eknæs sin utstilling “Air Conditions”: 

Eknæs er en kunstner fra Elverum, men bosatt i Berlin og Hamar. Hun har gjennom sitt kunstneriske virke alltid hvert opptatt av forskjellige funksjonelle og industrielle materialer og har i denne utstillingen jobbet mye med luft som materiale. 

Hun vil at vi skal tenke mer over hvilket forhold vi har til tingene som omgir oss. Altså alt fra luften vi puster til ventilasjonsanlegget på jobb. 

«Air Condtions» sett fra loftrommet. Foto: Stella Marie Brevik.

Ett av verkene til Eknæs har tidligere vært å se i Kunsthallen. Verket “Air Body” ble plassert i  byggets trappeoppgang. En svært oppblåst fenderpølse kjempet om plassen blant kroker, lister og takbjelker. 

– Det er en stund siden jeg har vært der nå, men historien er interessant. Bygget opererer som en ramme for kunst, og bygg skapt for kunst burde være fleksibelt, men dette er da vanskelig å få til når bygget er såpass gammelt. Så det var utfordrende. Jeg liker godt å ta i bruk deler av bygget som aldri har fått levd ut sitt potensiale. Gå bak fasaden og se hva som skjer i glemte kroker, sier Eknæs. 

En del av “Air Conditions” henger fra loftstaket. Kunsthallen har måttet åpne takvinduene og slipper dermed inn ukjent luft og lys. 

– Bygget er mer enn bare et galleri, sier Eknæs. 

Utstillingen var opprinnelig en “stedsspesifikk utstilling”: En utstilling der kunsten ville blitt sett i sammenheng med bygget, men da pandemien gjorde at Eknæs ble stuck i Tyskland, og ikke kunne ta del i monteringsprosessen, måtte kunstneren tenke nytt. Derfor har “Air Conditions” blitt til “situasjonsspesifikk kunst” i stedet. 

– Hvilken spesifikk situasjon? 

– Kunst vil alltid bli sett i konteksten der den er, sier Bore. 

Eknæs er enig. Hun forteller om den nåværende situasjonen – og alt det innebærer: 

– Altså den fysiske bygningen – kunsthallen, pandemien og klimakrisen. 

Hun vil med sine verker, som for det meste er laget av egendesignet fender-materiale og luft, se på hvordan vi forholder oss til luft som materiale både i kunsten og livet.

– Utstillingen har jo blitt til et resultat av situasjonen. Det er deler jeg har måttet revurdere og forrandre på fordi jeg ikke har kunnet vært tilstede. 

Som følge av det situasjonsspesifikke viser Eknæs også til klimakrisen og hvordan Stavanger og oljen spiller sentrale roller. Hun ser nærmere på den rollen vi alle spiller i denne situasjonen, og da særlig rollen til norske kunstnere og kunstinstitusjoner. 

Et spørsmål kunstnere ser ut til å mislike er spørsmålet om hva man vil publikum skal sitte igjen med etter å ha utforsket verkene. 

– Ja, jeg skjønner at mange ikke liker det spørsmålet fordi man vil jo ikke legge føringer. Jeg vil at folk skal komme uten forhåndsoppfatninger om hva kunst skal være. Jeg vil at man skal bruke sine egne erfaringer i møte med kunsten og kanskje tenke litt over hvordan vi forholder oss til tingene rundt oss.