Mer enn et halvt år er gått siden folk gikk ut av en full Maskinhall utstyrt med tilfredse smil mellom susende ører, lykkelig uvitende om de pandemiske sjokkbølgene som snart skulle røske vekk live-musikkens ryggrad. 

Nå er det endelig liv i lokalet igjen. Betonghallen på Tou dekkes opp med border og stoler, tidsriktig plassert etter alle smittevernregler. Bardisken er dekorert med ørepropper og anti-bac. Bak scenen gjør tre unge band seg klare for den første av to konserter. Fucales fra Bergen, Sundrowned fra Haugesund og Kaizo Kids fra Tasta – alle tilhører den støyfulle enden av undergrunns-spekteret.

Bydelshuset har betydd alt

– Vi vil få kidsa til å spille instrumenter igjen – vekke gnisten i dem, sier Kaizo Kids-bassist, Marius Thaule Ingebretsen. 

– Det er derfor vi spiller på Uflakks sitt U18-arrangement.

Marius skal snart stå på scenen igjen etter lang tids opphold, og med det følger godarta nervøsitet. Han blir ivrig av tanken på publikum som snart kommer inn dørene, og reflekterer over hvor viktig det har vært for sitt eget bands oppstartsfase å være del av en scene som bygger opp under lokale band: 

– Bydelshuset på Tasta har hatt alt å si for oss. Sounden, fellesskapet med banda og fritidsleder på huset, Michael Vince. 

Dette kan attesteres av undertegnede, som både jobber med Michael, og som musiker vet hva en lokal mentor har å si for et band som trenger å navigeres bort fra de strie strømmene man kan havne i som nyoppstarta Slayer- og Metallica-coverband.

Metall og indie i skjønn forening

I likhet med sine venner fra Tasta, skylder også Haugesund-bandet Sundrowned bærebjelkene i sitt lokale musikkmiljø mye. Per Steinar Lie (The Low Frequency in Stereo) på Karmøy og Helge Toft på Slaktehuset i Haugesund får mye ros for å være svært viktige pådrivere for unge, spillelystne band. 

– De sørget for at noe alltid skjedde, at vi fikk spille konserter selv om vi var “små” og så til at band fikk utvikle seg, sier låtskriver, gitarist og vokalist i Sundrowned, Jone Amundsen Piscopo.

Jone Amundsen Piscopo, Sundrowned. Foto: Black Cactuses.

Han forteller om et miljø der indie-band og metall-band har levd i skjønn forening, spilt med hverandre og møtt opp på hverandres konserter. Denne solidariteten har strukket seg over kommune- og fylkesgrenser, da det er tydelig at kameratskapet står sterkt på tvers av bandene. På backstagen utveksles historier fra fester, øvinger, og mindre spillesteder. Til nå har scenene vært beskjedne, spillejobben på Tou er definitivt et høydepunkt, men det drømmes om større scener og folkemengder.

– Én ting er lokale spillejobber på bydelshus-nivå, men hvordan trekker man folk til de større scenene? 

Kaizo-bassist Marius tror kanskje at ungdommer ikke gidder å gå på konsertene til ukjente band lenger. 

 – Folk sier de hører på alt, men det gjenspeiler seg nødvendigvis ikke på konsertene. Vi er klar over at vi ikke spiller musikken med den bredeste kommersielle appealen nå til dags, men det kan virke som om det ikke er spesielt stor kultur for å oppdage ny musikk på konsert blant unge. 

Drittunger

Kaizo Kids, bandet med navnet som oversetter til drittunger på anglo-japansk, spiller det man kan kalle for instrumental post-rock/shoegaze. Naturlige referanser er Sigur Rós, Popface, Explosions in the Sky og Mogwai. Marius kaller det enkelt og greit for “Tasta-indie”. En musikkform som har dukket opp blant bandene som hadde residens på Tasta Bydelshus. Tasta-indien begynte hard, men har med årene omdannet seg til å bli mer drømmende og atmosfærisk. 

Marius Thaule Ingebretsen, Kaizo Kids. Foto: Black Cactuses.

Tasta-indiens sound gjør at man, i hvert fall i Stavanger, kan høre at bandene stammer fra bydelen, mener Marius. 

Sjangerens røtter kan spores tilbake til fritidsleder Michael Vince og hans band; Popface. De anses å ha inspirert band langt utover bygrensene siden midten av 90-tallet. Vokalist og gitarist i bandet, Frode Johannessen, er onkelen til Kaizo Kids-trommis Kristoffer Lilledal, og slik har Tasta-indien manifestert seg i den yngre garde.  

Tross bandets korte levetid har Kaizo Kids’ musikk rukket å reise langt. Det blir kanskje ikke full brakke på hver eneste gig ennå, men musikken deres har allerede spredd seg til forskjellige miljøer: 

– Vi har et cinematisk preg på musikken vår, noe som gjør at vi har fått oppmerksomhet fra filmskapere. Vi har blitt invitert på minidokumentar-galla i Oslo, og fått musikken vår brukt i dokumentarer, sier Marius.

– Det er typisk snowboard- og ski-filmer som bruker musikken vår. Idet snowboarderen setter utfor bakken blir låtene våre filmens soundtrack, sier gitarist Kristian Hartvigsen Rambjørg.

Kristoffer Lilledal, Kaizo Kids. Foto: Black Cactuses.

Filmmusikken er en mulig karriere for bandet, men akkurat nå vil de spre vingene litt og spille mer utenbys:

– Målet med musikken er bare å ha det gøy, men det hadde vært fett å kommet seg til andre byer. Postrock-festivalen Vivid i Kristiansand er noe vi sikter mot, sier Marius. 

«Norges desidert beste band»

Haugalandsbandet Sundrowned er egentlig soloprosjektet til Jone. Han og livebandet rakk å spille et par konserter i Stavanger i fjor, dog uten det største publikummet. Sundrowned er kanskje for de spesielt interesserte, eller for dem som er villig til å prøve noe nytt. Jone går for en sjanger man sjeldent hører i Norge, med unntak av band som Blodstrupmoen, Avast og Spurv. 

Aron Óttar Eggertson, Sundrowned. Foto: Black Cactuses.

Lydbildet er atmosfærisk og svevende, med hovedvekt på ambiens – ikke riff, og en growl-vokal vanligvis assosiert med black- eller death-metall.

Denne unike blandingen og egenarten førte til at en prominent og noe bedugget Stavanger-musiker proklamerte høylytt etter bandets konsert at Sundrowned var “Norges desidert beste band”. 

– Jeg har fått tilbakemeldinger på at musikken fenger fra folk som egentlig ikke hører på metall, selv om skrike-elementet er uvant for mange. 

 – En spennende sjangermiks. Hvordan oppstod den? 

– At heart er jeg metall-kid, men som soloartist har jeg kunne løsrive meg fra alle sjanger-leirer og deres forventninger. 

Han har derfor blitt like mye inspirert av Björk og Radiohead som Cult of Luna og Altar of Plagues. 

– Det er jo “ikke lov” å ha reverb- og delay-baserte gitarpartier med skrikevokal oppå, men jeg liker å provosere både metall-folka og indie-folka, sier Jone og smiler. 

Gabriel Lincoln Innocent, Sundrowned. Foto: Black Cactuses.

– Hvordan kan noe så friskt, no offense, komme fra Haugesund?

– Vi har vokst opp mer isolert. Noe som gjør at folk rekker å finne sin egen identitet før de blir formet av en scene, sier Jone.

Debutplaten kommer

I sommer spilte Sundrowned inn og mikset debutplaten hos Ørjan Kristoffersen Lund i Bridge Burner Recording i Stavanger. Han sier følgende om innspillingen: 

– Vi satset på en moderne, stor sound, sier Ørjan, som også kommer innpå bandets sjangermiks:

– Selv om albumet er ganske gitar-sentrisk er gitarene ikke spilt inn med samme vreng som man finner på konvensjonelle metallplater. Gitaren i Sundrowned har et renere preg. Derfor har vi jobbet mye med trommer og bass lydmessig for å få den punchen som trengs. Gabriel på trommer gjorde en helt fantastisk jobb, og gav albumet den lille, ekstra touchen det trengte. 

Sundrowneds debutalbum kommer ut tidlig ‘21 – om ting går etter planen. Man kan ane et snev av underdrivelse i Sundrowned-bassist Aron Óttar Eggertsons beskrivelse av plata: 

– Den er bra.