Klokken har så vidt passert ni da en frivillig på Folken geleider meg gjennom Storsalen på Folken. Ikke en ukjent situasjon for undertegnede, men settingen denne gangen var annerledes: Jeg hadde ikke vært for voldsom i mitt moshpit-engasjement. Jeg hadde ikke kranglet med en vekter angående mitt moshpit-engasjement. Billetten var betalt og jeg var ved mine fulle fem. Så hvorfor tillot jeg autoriteten til mannen med logo-t-skjorte?

 Jo, fordi 2020; jeg var på konsert midt under en global pandemi – og jeg skulle vær så god ikke bryte noen smittevernregler. Jeg skulle ikke være grunnen til at konsertene skulle forsvinne helt – nok en gang. 

Mannen i logo-t-skjorte plasserte meg på en klappstol ved et rundt bord, ba med bestille drikke via mobilen og legge inn kontaktopplysninger i tilfelle jeg måtte i karantene. Jeg nikket; så klart skal jeg gjøre det. 

Når rumpa treffer stolen slår utmattelsen inn. Kalandra-konserten på Folken er min fjerde konsert for dagen. Det er egentlig helt latterlig og jeg smiler. Jeg har vært på fire konserter på én dag under en fuckings global pandemi. 

Følelsen av utmattelse legger jeg vekk. 

I 2020 kan man ikke klage over utmattelse på grunn av for mange konserter. Man holder øynene åpne, lagrer vært sanseinntrykk, fokuserer på de små detaljene og hendelsene som oppstår kun på konserter som denne og priser seg lykkelig for at salen er full. 

Kanskje Folken overlever likevel? 

Koronakonsekvens: Applaus

Kalandra begynner å spille. Gitaristen som kveilet ledningene mine for en stund tilbake lar en fiolinstryk fare over gitaren. Bland dette sammen med vokalistens sinnssyke stemme og vi er i Vikings-land. Lysene kunne gitt meg anfall, men øynene er vidåpne. Ingenting skal glemmes i tilfelle en idiot bestemmer seg for å sette Folken i karantene. For hvert sekund som går opplever jeg noe jeg aldri har opplevd før. Det pleide å skje ofte før 12. mars, men nå er det en sjelden sensasjon. 

Bandet snakker etter første låt. Sier de er takknemlige for å kunne spille. At de føler seg trygge og at det er godt å vite hvor de har publikum.

Sjangeren til Kalandra er vanskelig å sette i en boks. Tenk Aurora møter Gåte på Vikings-settet der Sigur Rós tilfeldigvis impregnerer Highasakite.

Når konserten var ferdig reiser publikum seg fra klappstolene og trampeklapper. Når bandet kommer ut fra backstagen gjentas dette. Artistene kan ikke lenger snike seg ut i mengden. Det er ingen mengde lenger og alle sitter jo. Uansett, det rørte. Når applausen la seg kunne jeg endelig diskuterer et live-sett med typen igjen. 

– Det var jo bra. 

– Ja, det var det, men så blir jo alt annet enn ingenting bra nå og. 

– Ja. 

STØY

Før jeg ble plassert i Storsalen var jeg på andre siden av byen. 

I Maskinhallen på Tou. 

Her skulle tre unge band spille til sammen seks konserter på én kveld. Tre for dem som ikke kan drikke øl og tre for de med innbilt fri vilje. Kaizo Kids, Sundrowned og Fucales. Trippelkonserten ble kalt for «Støy», en beskrivelse av en fellesnevner. For gutta i Kaizo Kids var støyen arven etter Popface. Det samme kan sies om Sundrowned, men la oss ta en /Mayhem der. For Fucales kom støyen fra jazzlinja, Karmøy og Bergen generelt. Ingen av bandene visste hvor mange billetter som hadde blitt solgt i forkant. De virket ikke til å bry seg. De fikk endelig et honorar. De fikk endelig bråke, vist frem det som hadde plaget foreldrene siden midten av mars og nerde med andre band.

På U18-konsertene var det få folk, kanskje fem betalende, men gutten på 13 år, som kom med far og onkel, reddet alt. 

Gutten hadde nok nettopp oppdaget musikk. Det virket som om han hadde vært på værelset en kveld å plutselig funnet en shoegaze-video midt i mylderet av Fortnite på Youtube og blitt frelst. Han danset så mye han kunne sittende, og når Sundrowned-Jone lot stemmebåndet slippe fri for første gang var gutten tapt til rock´n roll, synd og støy. 

Stavangers nye konsertarrangør

Tross tom venue smilte jeg før øre til øre. Så mye bråk, så mye glede. Fire konserter på én dag og det uten koronasmitte. 

Jeg tenkte på kommende julekonserter. Jeg tenkte på Abid Raja. Jeg tenkte på hvor fett det er at ordet støy plutselig står for noe positivt. 

Med overskrifter om kultur-konkurs herfra og inn i evigheten laget jeg med en liten historie fra unntaksdagen min: 

En dag vil gutten på Tou bli konsertarrangør og korona vil ikke eksistere lenger. Gutten kommer til å booke masse kule band til Stavanger Rock City. Han kommer til å digge alt som beskrives som støy, men han kommer til å booke en hel drøss av mangfoldige band fordi han husker tiden der det var ingenting. Da kommer moshpits til å være lov igjen og jeg kan nok en gang føle gleden av kald øl i nakken, lukten av overvektig mannesvette og blodsmak i munnen. 

«I disse tider» er det viktig å tenke fremover. Fremover mot sånn som det var før.