Embla Karidotter har nettopp sluppet sin første singel som Embla and the Karidotters. Vi har snakket med henne om folk som hater country, men går på Orville Peck-konsert, fylla-snakk om superband og tømming av portable toaletter:

– Det er veldig deilig, men jeg føler meg veldig månebedotten (som om man har falt ned fra månen; forundret. journ.anm.). Vi feiret slippet i går og jeg satt på alarm klokken 10.00 for å dele singelen, men våknet opp til at mange andre hadde gjort det før meg. Typisk lok fra min side, at jeg ikke får delt min egen låt først, sier Embla Karidotter, frontkvinnen i soloprosjektet Embla and the Karidotters. 

Den tidligere Razika-trommisen har nettopp sluppet sin aller første singel som soloartist. Noe hun feiret med camping-Elvis (forklaring kommer) og kjæresten i går. Feiringen er forståelig:

I dag, fredag, får både ny og gammel fans høre en helt ny side fra artisten. Hun har gått vekk fra norsk ska og tenåringsangst til å sirkle inn rundt countryen og «nordicanaen».

– Hvorfor solo og hvorfor americana/country?

–  Da det ble klart at Razika skulle ta en pause ville jeg ikke slutte å være musiker, men jeg ville ikke bli trommis i et annet band. Så da både måtte og ville jeg gå solo. Jeg hadde lagd låter i Razika, men det er vanskelig når man skal tilpasse et annet lydbilde enn det man egentlig vil spille. Da jeg i 2016 ble invitert til å være gjestevokalist i Bergen Bonanza, og fikk covre countrylåter, skjønte jeg at jeg kunne være vokalist. 

– Jeg har alltid hørt mye på country. Det var mamma som eksponerte meg for med Dolly Parton, Skeeter Davis og Bob Dylan. Så utforsket jeg videre derfra.

Curb Your Enthusiasm

Singelen med premiere i dag (fredag), «Burn The City Down», er en låt hun har ruget på i over ett år.

– Vi gikk i studio i september 2019, etter én øving, forteller Embla. Vi spilte inn tre låter i tillegg til «Burn The City Down». I januar kommer den andre singelen, i februar blir det ep. Låten handler om en gammel kjærlighetssorg, men den er også skrevet med utgangspunkt i Bergen (Emblas hjemby. journ.anm.) og mitt elsk/hat-forhold til byen. Noen ganger er det veldig hyggelig at du kan gå ut døra og møte alle du kjenner. Andre ganger er det kveldende lite og trangt. 

– Kjærlighetssorg ja, det handler ikke om nåværende kjæreste altså?

– Nei! Det blir litt småkrangling om kartlesning, høyre og venstre med Curb Your Enthusiasm-musikk i bakgrunnen.

– Jeg tror det er heeeelt naturlig. 

Dere skjønner. Embla, kjæresten og hunden Luna har nemlig nettopp flyttet inn i en bobil. Der skal de være i et halvt år. Derfor feiret hun singelslipp på en campingplass som driftes av en figur som kalles for camping-Elvis. 

– Gjorde du dette for å bli mer inspirert langs veien?

– Nei, mange tror det, men det var fordi Razika hadde tatt en pause og kjæresten ble snart ferdig med studiene – da så vi en åpning for å et halvt år fri. 

Planen var følgende: Embla jobber ut kontrakten på Cinemateket. Kjæresten gjør seg ferdig med studiene. De stikker av gårde til Sør-Europa og lever det gode liv. 

Slik ble det: Embla jobbet ut kontrakten på Cinemateket. Kjæresten gjorde seg ferdig med studiene. Luna levde hundelivet. Så kom koronaviruset. Trioen byttet ut Sør-Europa med norgesferie, Camping-Elvis og kuldegrader. 

– Men det går fint! Vi ville ikke avlyse turen heller og det går veldig fint til nå – én måned in. Vi lærer stadig. Vi har blant annet lært at Luna skal være inne når vi skal tømme doen, for det synes hun er veldig interessant. Vi har også lært at jeg ikke skal være kartleser. Som sagt – det hele er veldig Curb Your Enthusiasm. 

Embla and the Karidotters. Foto: Hakan Foss

Nordicana

– Men blir du ekstra inspirert av de norske landeveier? 

– Nei, ingen «countryroads» ennå. Jeg skriver mest når det er mye følelser i spill eller mye dødtid.

– Hvem inspireres du av da? Hvem er country-heltene?

– Jeg vil ikke si jeg spiller country. Det blir litt blasfemi, men heltene må vel bli Dolly Parton, Townes Van Zandt og Charlie Rich – han anses som en lettvekter i country, men for en stemme. Og country-kvinnene så klart, Patsy Cline, de sang med 100 prosent kraft. Nordicana-bevegelsen er jo også suveren nå. De fikk en boom i fjor – og da tenkte jeg at jeg måtte forte meg – fordi Norge gir ikke country en sjanse to år på rad, men det virker som om jeg tok feil. Det er fint at det vokser. Det innså jeg da folk som har sagt de ikke liker country plutselig skulle på Orville Peck under Øya-festivalen.

– Apropos: Du er signet til Die With Your Boots On Records. De har noen av Norges fremste americana/country artister i stallen – hvorfor valgte du akkurat dette labelet? 

– No pressure liksom. Nei, jeg tok jo kontakt med de før jeg hadde noe musikk å vise til, og fikk fort beskjed om at det ikke var sånn det fungerte. Men jeg kom tilbake, med musikk, fordi de er jo kvalitet hele veien. De har heller ikke noen menn ennå. De satser på kvinner og det er fett. I tillegg er de under Jansen Records, som Razika ga ut sin siste plate med – og det er det beste plateselskapet vi har jobbet med på 13 år. De signerer ikke folk de ikke liker musikken til – så derfor visste jeg at jeg skulle være med Jansen da jeg bestemte meg for å gå solo. 

Superbandet

Forskjellen fra Razika til Embla and the Karidotters er stor: Hun har skiftet beite, byttet ut bakerste rad med første og har nå full kreativ kontroll. Dog, hun er ikke helt alene: 

Backingbandet The Karidotters består av Marie Moe (Razika, Slomosa, Svenske Tilstander), Tor-Arne Vikingstad (Sløtface) og Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna, The Needs, Svenske Tilstander). Embla and the Karidotters er altså det man trygt kan kalle en supergruppe. 

– De andre vil ikke at jeg skal kalle de det. De mener lista settes for høyt. 

– Hvordan ble dere til?

– Jeg ville gå solo, men hadde ikke bestemt meg ennå. Det var rett etter Razika hadde bestemt seg for å ta en pause og Marie og jeg lurte på hva vi skulle gjøre nå. Jeg fortalte Marie om ideen og hun ble gira. Jeg ville ikke bare leie inn noen erfarne countrymenn, så jeg spurte Marie om hun visste om noen trommiser som kanskje ville være med. Naturlig nok spurte vi kjæresten hennes, Nils. Jeg hørte med han angående en gitarist og han sa jeg burde snakke med Tor-Arne. Jeg kjente ikke han så godt da, men da alle var samlet på samme fest tok jeg meg en runde: Dere vil spille i bandet – ikke sant? Alle sa ja og vi tok vårt første bandbilde. Det var jo fyllasnakk, så jeg måtte dobbeltsjekke dagen etterpå, men alle ville fortsatt. Det er kult siden alle kommer jo fra harde band, så mange blir overrasket over, for eksempel, hvor mykt Nils spiller på trommene. 

Første bandbilde: Marie Moe, Luna, Nils Jørgen Nilsen og Tor-Arne Vikingstad. Foto: Embla Karidotter.

– Bare én øving før innspilling sa du?

– Ja, har fått tilbakemeldinger på at låtene høres ut som om de ble til mens vi var i studio – og det stemmer! Vi har hatt det gøy og det ble mye covring av harrye country-låter. Det er deilig – alle er så forbanna positive rockemusikere og det har smittet over på meg. 

– Så, hva er Embla and the Karidotters? Prosjekt eller karriere? 

– Det startet jo som et overskuddsprosjekt og er det ennå. Akkurat nå, på grunn av pandemien, er det lite penger å hente. Jeg håper det kan bli karriere, men vi spilte i Razika i 13 år, som ble ganske kjente, uten å kunne leve av det, så jeg vet ikke. Jeg har det som et mål i hvert fall, karriere. 

– Ok, helt til slutt, når du legger på, kan du sende meg dine topp fem country/americana låter + topp fem all-time? 

– Ja, topp fem over hele linja liksom? 

– Jepp. 

Én time senere tikker en mail inn: 

– Herregud så vanskelig det var å lage listene … måtte legge på fem stykker, og det var vanskelig nok i seg selv. Ville egentlig hatt 5 beste rocksteady, 5 beste danselåter, 5 beste politiske låter, 5 beste klassiske stykker, 5 tristeste låter … men her har jeg prøvd i det minste haha! 

Spillelista finner dere i toppen av saken på desktop og i bunnen på mobil.